Sa en gang Mahatma Ghandi. "Verden" i dette tilfellet vil si Mark Zuckerberg.
I 2004 utviklet den rødhårede 19-åringen det han trodde kun skulle bli et internt nettverk for seg selv og sine medstudenter på Harvard University. Han oppkalte siden etter de amerikanske skolekatalogene som blir delt ut i begynnelsen av skoleåret, rett og slett fordi oppsettet gikk ut på det samme: ansikt i sammenheng med navn. Tjenesten var gratis og i løpet av sidens første døgn hadde 1200 studenter meldt seg inn, og halvparten av alle studentene på universitetet fulgte etter den første måneden. Det som da kunne virke som et ungdommelig og småanarkistisk tiltak, ble senere til hodebry for den norske Nasjonal sikkerhetsmyndighet. De opplevde nettsamfunnet som meget bekymringsverdig og skrev i sin tid en rapport som sa: "Over 200 000 nordmenn utleverer personlig informasjon om seg selv på Facebook. Dette øker faren for anslag som i ytterste konsekvens kan medføre tap av liv eller omfattende skade mot rikets sikkerhet".
Og ja, man kan forstå skepsisen når man hvordan Zuckerberg selv beskrev seg i sin egen profil. Her står han oppført som "Founder, Master and Commandor - Enemy of the State" og det skal ikke mer til før de røde varsellampene lyser hos fredsnasjonen Norge. Vi trodde jo alle at all teknologi ville kapitulere ved overgangen til år 2000, mens vi nynnet på Jahn Teigens "Adieu".
At en alenemor fra Kristiansand skulle inn i kongehuset betydde selvfølgelig monarkiets død,
men vi har jo i ettertid sluppet inn både det ene og andre der også. Sist var luksusbohemen
Ari Behn som fikk Märtha til å se engler.
Tidligere har det vært i USA varsellampene har lyst sterkest. Et eksempel på dette var da en amerikansk student ble hentet av National Security Agency etter at de hadde registrert en mistenkelig e-postmelding. Studenten hadde nevnt at han var så oppgitt over politikken på den at han kunne drept Bill Clinton. Ordene "Kill" og "Bill" fikk dermed NSA til å reagere. Noen som fikk med seg om Tarantino noen gang ble hentet av de dresskledde mennene da han skrev "Kill Bill"? Både 1 og 2? Skepsis eller ikke, den nå 25 år gamle Zuckerberg har klart noe ikke engang Jens Stoltenberg har fått til, nemlig å samle 1,5 millioner nordmenn på ett og samme sted.
"Hva vi gjorde før Facebook? Nei, vi var vel mer ute, da" - Martin Fjeld (22), mai 2010
Så hva er egentlig Facebook og hva gjorde vi før vi skjønte at det var et behov? Hadde vi flere dekorerte fotoalbum, diskuterte vi det moderne samfunnet over et wienerbrød eller så vi mer på tv? Nettsamfunnet sixdegrees.com så dagens lys allerede i 1997, så helt ukjent var ikke fenomenet. For 13 år siden hadde man som bruker kanskje ikke like mange krav til underholdningsverdi på nett som nå. Man var heldig hvis ISDN-linjen ikke var opptatt og når man først koblet seg til,
var man fornøyd med å kun se startsiden.
Sixdegrees kan kanskje kalles en forgjenger til det nettsamfunnet vi er medlem av i dag.
Her hadde man muligheter til å opprette brukerprofil, legge til venner og overvåke andres vennelister. Den som venter på noe godt, venter som oftest ikke forgjeves. Det nye som kom sammen med Facebook var den lave adgangsterskelen. Man trenger ikke lenger å forstå komplisert software, ei være en digitalt innfødt. Aldersgruppen 55-65 år har innsett at internett ikke lenger er noe skummelt man kan brenne på CD når de skal få seg en ny pc-skjerm, men at det kan ha en del fordeler. Derfor er også denne aldersgruppen den mest økende på nettsamfunnet. Farge-tv er ikke lenger en fare for det sosiale og glidelåsen byr nødvendigvis ikke opp til syndigere oppførsel, grunnet lettere tilgang. Du skal med andre ord kanskje ikke være overrasket dersom du snart får en friend request fra din mormor?
"Hvorfor kan jeg ikke ignorere han idioten i virkeligheten også?" - Jente ca. 14 på bussen
Undersøkelser gjort blant amerikanske studenter viser at statusfeltene blir brukt aller mest under eksamener og innleveringer i skolesammenheng. På denne måten søker de etter sympati, informerer om at de faktisk gjør noe nyttig og ser etter venner som selv er i samme båt. Og de sitter jo foran skjermen uansett. Eliminerer de på denne måten en form for social isolation? Innsatsviljen til de 350 millioner aktive brukerne er kanskje den tingen alle har til felles? Barndomsvenner, tidligere klassekamerater og folk man kun har møtt én gang i en sosial setting, legges til uten nærmere ettertanke. Man trenger ikke lenger å hilse høflig eller spørre vedkommede ut om livets tilstand - alt står på profilen. Samtidig får man flere muligheter til å benytte seg av flere tjenester på ett sted. YouTube er kun for de som vil se videoer, Flickr for de bildeinteresserte og Twitter tilfredstiller ønsket om å kunne oppdatere nettverket sitt gjennom korte statusoppdateringer. Disse tjenestene er nå samlet og Facebook beskriver seg selv slik:
"Giving the people the power to share and make the world more open and connected".
Men er det noen grenser for hvor åpen verden egentlig kan bli? Er ytringsfrihet det samme som ytringsplikt? De aller fleste har vært i situasjoner hvor en person kanskje har sagt litt for mye og en pinlig stillhet har spredt seg ut i rommet? Utroskapsryktene rundt Berlusconi og de noe intime detaljene er et godt eksempel på dette. Hvem vil vel vite hva en gammel italiener driver med på soverommet? I statusfeltene på nettstedet som nå er større enn Google, er det ingen sensur, og det er lite som ikke er tillat å nevne. Og av merkelige grunner tror man kanskje at det har noe nytteverdi i seg å vite hva alle gjør til enhver tid. Bare ikke Berlusconi. Han får nemlig pressedekning.
Facebook bryr seg om deg. Med en gang du logger deg inn med både mailadresse og passord, spør nettstedet automatisk om hvordan du føler deg. Du er aldri alene. Man kan selvfølgelig påstå at man lærer mye om menneskene rundt seg, får innsikt i hvordan de lever, hva de bruker hverdagene sine på og om de plutselig er i et forhold. Men hvor viktig er dette egentlig?
Det utspiller seg en skjult konkurranse om å flest mulig venner og man er litt tilbake til ungdomstiden hvor antallet venner definerte hvor populær man kunne kalle seg. Zuckerberg har gjort det mulig for oss å overvåke hverandre uten å bli satt bak lås og slå.
Til tross for at det har blitt påstått at det aldri hadde vært mulig for en nordmann å lansere tjenesten på norsk jord. Her er den norske personvernsloven for streng. Men det skal sies,
man kan benytte seg av telefonkatalogen til å finne det man lurer på. All personlig informasjon kan jo i prinsippet brukes til grafsing? Spesielt da når man nærs ukritisk utleverer seg frivillig uten mulighet for å forsvare seg med blikk, ansiktsuttrykk og bevegelse for å poengtere hva vi mener.
De av oss som har sendt tekstmeldinger er klar over hvor mye et punktum eller et smilefjes kan avgjøre om avsenderen har en dårlig dag. Vi lærte oss tidlig hvordan vi kunne kommunisere et teknologisk kroppsspråk over de små tastene, og vi forstod også i hvilke situasjoner vi måtte se bort ifra dette. For eksempel ved teksting med foreldre som ikke var vant til SMS-sjargongen og gjerne glemte å sjekke over teksten før de sendte den avgårde. Uten punktum og med flere smilefjes enn ord.
Men hvordan formidles dette over Facebook? Er det enklere eller lettere å misforstå? Kroppsspråket sies å ha mer enn 50% av betydning av hva som kommuniseres. Kulturene selv definerer hva som er høflig og uhøflig og for en nordmann ville det ikke vært like godtatt å rape etter maten slik kinesere gjør. En russisk mann som deler ut kyss til alle og enhver som et tegn på vennskap, ville høyst sannsynlig fått stempelet som homofil. Som oftest bør det være samsvar mellom det vi sier verbalt og det nonverbale. Man kan kanskje ikke forvente at samtlig av årets "Paradise Hotel"-deltagere har det, men det er på slike plattformer som Facebook man kan tillate seg å unngå de verste feilene. Ikke blir skriveferdighetene dine nødvendigvis kommentert eller rettet på og til tross for at noen har et lite snev av sosial angst i kroppen, kan man betrakte seg selv som sosial uten å være nettopp i interaksjon med andre mennesker. Men teller det like mye?
De aller fleste av oss forstår til tider hva folk mener når de sier at kameraet legger på 5 kg. Fryktelig morsomt å se de man tidligere ikke likte bli et offer for regelen, men hvor gøy er det at alle de vennene du ukritisk har lagt til, ser at den regelen også gjelder deg? "Tagging" er et utbredt fenomen på Facebook og kan lett forklares med at ditt navn blir satt på ditt ansikt på bildet og direkte koblet til din profil. Er man ikke nøye med personvernsinnstillingene, kan alle se bilder du helst ikke vil se selv engang. Spesielt irriterende kan det kanskje være når man til stadighet henviser til sin egen profil, fremfor å dele ut visittkort. Det er lettere for mennesker å huske ansikt knyttet opp mot navn og "I'll friend you on Facebook" høres litt mer moderne ut enn å gi ut en liten papirlapp som sannsynligvis også oppgir et utdatert faxnummer.
"Det blir spennende å se om det bare blir et blaff" - SINTEF-forsker, Petter Brændtzeg, 2007
Hvordan skal fenomenet som de fire første måneden hadde en vekst på 2600% her i landet holde på brukerne sine?Sosiale medier har regelrett blitt definert av Facebook, men er det fengende nok til å holde ut til sitt eget 10-årsjubileum? For opprettholde en viss interesse stilles det krav til å konstant være i utvikling og tilby brukerne det som er "in" i tiden.
Kan man ende opp med å bli så lei av all informasjon som hele tiden møter deg når du logger inn, all spam som dumper i mailinnboksen, alle gruppene folk vil ha deg med i og innblandingen fra de 567 "vennene" dine? Har det gått tapt noen norske liv i Facebook-hysteriet eller det kun tiden som har fått svi?
Før 2007 hadde ikke jeg en trang til å informere de rundt meg om hva jeg til stadighet tenkte på. Det var få som spurte "Hva tenker du på?" (det dummeste og mest irriterende spørsmålet man egentlig kan stille noen) og jeg syntes det var en deilig følelse å ha avstand fra tidligere bekjente som jeg av forskjellige grunner hadde mistet kontakten med. Frivillig. Jeg var ikke nysgjerrig på de rundt meg bortsett fra hvis de sa de hadde noen nyheter å dele i forveien. Interessefeltet mitt var minimalt. Verden min forandret seg etter hvor jeg beveget meg i livet innenfor forskjellige arbeidsplasser og livserfaring jeg tilnærmet meg.
Så smalt det.
Etter å ha fått flere forespørsler om å bli medlem på det helt nye nettstedet utallige ganger, ga jeg opp. Jeg ga meg hen til noe som var større enn jeg hadde sett tidligere, enda jeg følte meg ganske oppdatert i tiden. Etter å ha lagt til de jeg trodde jeg ikke ville ha noe mer med å gjøre, kunne jeg nå lage meg en "ny" identitet. Bestemme hva de selv så. Det var samtidig deilig å se at jeg hadde fått rett i mine tidligere spådommer om hvem av mine bekjente som ville ende opp med dårlig utdannelse, garantert få barn altfor tidlig og hvem som måtte skaffe seg en karriere ved å melde seg på et realitykonsept på TV3.
For meg ville det ha vært vanskelig å snakke om 2000-tallet uten å nevne Facebook. Siden har gitt oss en følelse av å være viktigere enn det vi utgangspunktet kanskje er. Verden har endret seg med Facebook. Så lenge man ikke nevner det på siden sin og legger ut bilder som kan bekrefte hendelser, går de ikke for å være sanne. Før ble man overrasket. Nå oppløses forhold ved en enkel innstilling, et ultralydbilde legges ut ved et klikk og jeg kan bli venn med Paul McCartney dersom jeg vil det. Selv om vi aldri kommer til å gå søndagsturer sammen og snakke om hva den svenske jentegruppa Peaches tenkte på da de skrev "I en rosa helikopter" og om de hadde "Yellow Submarine" i tankene.
For å gi et godt eksempel på hvor stor nyhetsverdi nettsamfunnet har fått, kan man lese saken om flyvertinnen Surjata Surveshi fra VG. Hun uttrykte sin frykt over en flyrute hun var satt opp på og 10 dager etter, på den nevnte ruten, styrter flyet. Spørsmålet blir jo om saken hadde blitt annerledes hvis vi ikke hadde fått vite om statusen hennes? Flyet ville jo fortsatt styrtet?
Så kan man jo spørre seg selv: nå som Zuckerberg allerede har skapt et behov vi ikke visste vi hadde, kan han kanskje også tilfredstille våre hittil ukjente begjær?
"En gang er ingen gang, to ganger er en vane"