Kvinnfolket snakker ut

Jeg skriver som oftest når jeg syns livet går meg imot. Det eneste positive ved det, er å se tilbake og innse at det er en stund siden jeg skrev noe sist. Det er ikke noe farlig ved å være lei eller depressiv så lenge man klarer å huske at det ordnet seg den forrige gangen det var like ille. 

Siden oktober har jeg vært sykemeldt, gått til psykiater og lege noen ganger i uka. Fast. Og det har gjort meg godt. Jeg har fått luftet hodet, fått ut sinne og grått en hel del. Gråter gjør jeg fortsatt, men det er ikke så ofte. Jeg gråter ikke hver dag lenger og jeg klarer å holde tårene inne når jeg er sammen med andre mennesker. Psykiateren min sier at jeg er et 100 % følelsesmennesket, noe jeg egentlig ikke trenger å betale 307,- pr. time for å forstå selv. Men igjen - hun er også flink på å understreke at jeg ikke er gal eller unormal og det kan jeg godt betale 1000,- pr. time for å høre om og om igjen.

Sommeren har vært tøff for alle. Høsten har ikke vært så veldig mye bedre heller og vinteren...- ja. Snøens ankomst gjør meg glad. Og det at jeg kan være mye sammen med Henriks hund, Aira. Å våkne opp til to brune øyne som er overlykkelig over at jeg endelig er våken, er noe av det beste jeg vet om dagen. Det verste må være alle tankene og mindreverdighetskomplekset jeg har ovenfor meg selv. Jeg trenger bekreftelse på at jeg er elsket og blir satt pris på. Helst hver dag. Jeg må vite at jeg har en betydning for noen på en eller annen måte, og det er nok ikke lett å være kjæresten eller moren min. Alt blir veldig personlig og blir jeg "byttet" ut med noen andre for en dag eller to, er jeg sikker på at det er fordi folk rundt er lei meg og mitt. Det er slitsomt å være depressiv. Mandagen kan være dagen jeg føler meg som verdens beste utgave av meg selv, seinere på kvelden, dersom jeg ikke har fått høre noe positivt eller fått en bekreftelse for at jeg god, er dagen ødelagt. Selv om jeg følte meg utrolig ålreit idét jeg stod opp.

En psykiater er en god ting. Flere burde hatt en psykiater. Jeg har fått svar på masse jeg ikke skjønte helt før jeg tok det opp, og hun gir meg oppgaver jeg skal klare å løse i løpet av neste gang vi sees. Hadde det ikke vært for henne disse månedene, hadde jeg nok fortsatt vært temmelig lei av livet og planlagt måter jeg kunne unnslippe det på. Nå vil jeg leve. Jeg må bare finne ut av hvordan og hva jeg skal gjøre for å få det mest mulig levbart. De fleste mennesker lever på OK-nivået, hvor alt er bare greit. Personlig syns jeg det virker bortkastet å leve i kanskje 90 år og kun føle seg OK. Jeg vil føle meg fantastisk. Jeg vil føle meg best! Og det fordi jeg selv vet at jeg er det, ikke fordi jeg får høre det av noen andre, selv om det kan hjelpe meg med å tro litt mer på det.

Det er ikke lett å være sykemeldt. Jeg ser ikke kun på "Oprah" og spiser sjokolade. Jeg gjør faktisk veldig lite av det. Dagene går som oftest bort til å enten snakke med NAV, leger, mamma, Henrik, trene, finne noen form for hverdagsglede. Nå vil jeg bare finne meg en god jobb. En jobb som ikke misbruker tilliten min og setter pris på egenskapene mine. Men først må jeg kvitte meg med tankene som forteller meg at jeg snart blir byttet ut, forlatt eller forhatt fordi jeg er Stephaniè. 

Men for å prøve å gjøre som Tone Skaali sier til meg 1-2 ganger i uka: jeg er positiv til at dette skal gå bra. Og til det går bedre, så gråter jeg hver gang jeg dusjer. Det gjør alt så mye enklere.

Forrige onsdag var mitt vikariat hos A-magasinet over. Da mamma ringte tidligere den dagen og spurte om jeg hadde fått fikset meg en ny jobb, og jeg svarte at "Nei, det har jeg ikke, gitt!", så fikk jeg det tørre svaret "Det kan jo bli et problem" tilbake. Så langt har det gått veldig bra. Jeg har fått vasket leiligheten, sovet en hel natt gjennom uten å ha bråvåknet hver halve time i frykt for å forsove meg, og jeg har fått med meg alle kvalitetsprogrammene som går på tv før klokka fire. Blant annet "Dr. Phil". Nesten alle personene den notoriske utro programlederen prøver å hjelpe, har et problem med sin far. Alle skylder på faren. Det er han som har skylden for at Shaneyney ikke vet hvordan hun skal bruke prevensjon og nå sitter som aleneforsørger for femten søte, men langt fra oppegående barn og det er også faren til Brooke sin feil at hun ikke fikk med seg timene på skolen hvor det ble informert om hvor farlig metamfetamin faktisk er.

Jeg har egentlig aldri stilt noe spørsmål om hvorfor min far ikke vil ha noe med meg å gjøre. Det har alltid vært sånn. Jeg kan selvfølgelig skylde på han for at jeg ikke stoler så lett på andre menn, men bortsett fra det, så vil jeg ikke si at jeg kan skylde på han for så mye annet. For jeg har jo klart meg ganske greit, selv om mamma kanskje ikke på det varmeste anbefaler å være alenemor. Samtidig så må jeg jo innrømme at jeg blir veldig nysgjerrig til tider. Nysgjerrig fordi jeg av natur, alltid vil vite mer enn det jeg vet. Til tross for at jeg har vært gjennom en liten gjeng med stefedre, så har det aldri falt meg naturlig å kalle noen for "pappa". Og for å være ærlig: jeg klarer ikke å ta det ordet i min munn. Jeg vil ikke møte faren min. Jeg vil ikke møte faren min fordi jeg vet at han ikke har lyst til å møte meg. Men hvis han av en eller annen merkelig grunn noen gang kommer innom denne siden, så håper jeg at han tar seg tid til å lese gjennom denne teksten. Og kanskje bare tenke litt over hva han faktisk har gått glipp av. For jeg vet jeg er en datter han kunne vært stolt av.

Så. Erik Rydgren (49) fra Oslo. Here goes:
Hei, mitt navn er Stephaniè Jade-Mariè Kjærstad, født Høyer. Mammaen min og du traff hverandre på utestedet Tiffanys i Oslo, i begynnelsen av 1987. Mamma likte deg fordi du var morsom, hadde pene tenner, var smart og du brukte sminke, rare klær og brydde deg visstnok ikke. Trendene har heldigvis forandret seg. Du ville ikke ha barn så du trakk deg unna og der stopper vår felles historie.

Tror du. Men du vil aldri bli kvitt et barn. 50% av deg lever i beste velgående. De prosentene bor i samme by som deg, har like tenner som deg, setter pris på å kunne alfabetet og nesen er visst også ganske lik din. Takk for det, forresten... Uten at de prosentene som endte opp med å bli din datter hadde blitt fortalt noe om musikksmaken din, så endte hun opp med å åpne hjertet sitt for bandet Beatles. Ditt favorittband. De som du kan alt om, kan også avkommet ditt minst like mye om. Kanskje du har overført et spesielt gen. For jeg vet jo mer om deg enn du kanskje tror. Det må jo bli slik når man som sekstenåring ikke forstår hvorfor et møte med sin far ikke er å anbefale. Jeg klandrer deg ikke, men så du aldri framover i de årene du nektet for at jeg var din?

Kan du med hånden på hjertet si at du ikke kunne tenke deg å høre på "Let it be" med en person du burde ha vært stolt over å ha vært med på å lage? Ja, jeg hadde nok sett rart på deg hvis det er slik at du fortsatt bruker litt sminke innimellom (for å fremheve kinnbeina dine) og jeg hadde garantert blitt irritert hvis du plutselig hadde begynt å belære meg, men allikevel. Tenker du noen gang på meg? Før husker jeg at jeg var kjemperedd for å møte deg på byen i tilfelle jeg skulle synes at du var en kjekk, eldre mann. Forhåpentligvis så har vi noen likhetstrekk som ville ha avslørt deg.

Du kommer aldri til å bli bestefar. Oldefar. Få en svigersønn. Møte Henrik, drømmemannen min. På mandag mottar jeg et etablererstipend fra skolen jeg nettopp gikk ut ifra med karakter A på avsluttende eksamen. Det får du aldri vite noe om, og du kommer aldri til å bli nevnt i noen takketale. Du får aldri følge meg opp noe kirkegulv, gi meg bort. Det  gjorde du jo allerede for snart 24 år siden. 

Grunnen til at du ikke ville ha meg, var på grunn av de kristne foreldrene dine. Barn utenfor ekteskap var ikke tillat og selv om jeg ikke er religionsviter, så har jeg hørt noen rykter om at mye i kristendommen handler om å elske. Så. Hva er størst? Frykten for flaue foreldre eller kjærligheten? Jeg tror vi kunne hatt det morsomt sammen. Når jeg ser hvor stolt mamma er av meg, så er det til tider litt vondt å tenke på at jeg kunne hatt enda en person som var like stolt. Som stod ved siden av for min skyld. Det er ikke JEG som skal kontakte deg. Og når du velger å heller leve det livet du har nå, boende hjemme hos dine foreldre alene, så får det være ditt valg. Men det må være lov til å lure.

Henrik, han du aldri kommer til å se hvor lykkelig jeg blir av å være sammen med, sa en gang, etter å ha sett "This is England": "Jeg syns det er så trist at du ikke har noen pappa". Alle andre syns det er så trist at du er en dårlig far. Det må være utrolig rart. Uansett. Etter å ha sett litt overrasket bort på Henrik og svart så godt det var mulig uten å virke kald hvor lite jeg faktisk tenkte på det, sa han:
"Vet du hva? Pappaen min kan være litt pappaen din også."

Dét er et eksempel på en som kommer til å bli en fantastisk pappa.
Og jeg er et eksempel på at "Dr. Phil" tar feil og at det hele egentlig bare er et drittprogram.

(Og jada, jeg må få meg en jobb snart.) 

"It's getting better all the time, can't get no worse" (The Beatles) 

Jeg har alltid vært ærlig om hvem og hvor jeg kommer fra. På den måten slipper noen av de mørke hemmelighetene mine å bli avslørt av folk jeg ikke vil hva skal vite noe og det har blitt en forsvarsmekanisme å legge alle kortene på bordet så fort muligheten byr seg. Alle som jeg ser på som mer enn kun en bekjent vet at jeg kommer fra en familie hvor kun 11% av familien bryr seg om hva jeg gjør med livet mitt og hvor 89% rett og slett er klinkende likegyldige om jeg lever eller ikke. Jeg har blitt lurt til å tro at henne som biologisk sett er min mormor har vært en fin, trygg, eldre dame som var stolt av meg. Dessverre er ikke hele livet som Facebook hvor man kan slette folk man ikke liker som "venn", blokkere dem og tro at du slipper å ha noe mer med dem å gjøre.

Slekten min er en forvirret gjeng. Altfor få av oss sliter ikke med psykiske problemer og vi vet alle hvorfor ting har gått til helvette, men istedenfor å stå sammen, velger noen å bryte ut, menge seg med "fienden" som har ødelagt alle og tråkket på illusjonen jeg tidligere hadde om at vi var en rar, men allikevel kjærlig, storfamilie. Familien vår er forfulgt av dårlige ektemenn, en mormor som helt tydelig ikke burde hatt noen barn i det hele tatt ettersom hun bevisst har ødelagt alle mulighetene for et normalt liv for sine fem barn. Jeg er glad illusjonen ble tråkket på, at avsløringene kom frem, så slipper jeg å være så veldig glad i en person som i utgangspunktet ikke vil ha meg i livet sitt.

Gjennom barndommen min har jeg vært vitne til en mor som har fått den ene diagnosen etter den andre. Jeg har sett henne grue seg til neste legetime fordi det betydde at hun var nødt til å gå ut. I mange tilfeller har jeg vært min mors mor, og allerede som 16-åring så jeg på meg selv som voksen. Jeg har allerede vært voksen i 7 år. I løpet av disse årene har jeg opplevd frykt og sinne fordi ingen har tatt godt vare på hun jeg har kjærest. For 5 år siden tok mamma en overdose med alle pillene og medisinene hun får fra legen sin. Hun hadde skrevet et selvmordsbrev og gjort alt etter boka. I brevet, som jeg fortsatt har, står det at hun ikke orker mer, hun skal passe på meg fra himmelen og at hun vet jeg kommer til å bli sint. Jeg ble sint. Da jeg så henne på sykehuset med alle slags mulige slanger ut fra nese og munn, hadde jeg mest lyst til å tråkke på dem og stoppe oksygentilførselen. Selvfølgelig var jeg sint.

Der satt jeg alene på Diakonhjemmet sykehus, sendte informasjonsmeldinger til alle menneskene rundt meg som jeg følte trengte å vite at datteren, søsteren, kusina, venninna deres hadde sett seg lei på livet. Ingen av dem kom og få av dem svarte på meldingen. De to som kom, var Celine og Sayna. Mine venninner. Endelig fikk jeg skulder å gråte på, noen til å holde rundt meg og som jeg kunne slå hvis jeg ville. Jeg fikk lov til å være sint. I senere tid har min mors mor sagt til to andre familiemedlemmer som har truet med å ta livet sitt, at de fikk gjøre det ordentlig siden Pia ikke klarte det. Hei, morsfølelse. Må også berømme bedriftslegen som skulle gjøre meg bedre igjen for å vekke realisten i meg med å si at hvis mamman min virkelig ville ta livet sitt, så ville hun klare det, så jeg måtte ikke gå rundt og bekymre meg. Det som skjer, det skjer. Og til dere som lurer på hvorfor jeg gråter de gangene jeg ikke får tak i mamma etter to, tre timer: kanskje dere skjønner hvorfor nå.

Jeg sier alltid at det "går fint" selv om det mesterparten av tiden ikke gjør det. For 3 år siden gikk jeg rundt på jobben og sa den samme setningen til samtlige som helt tydelig så at det ikke gikk så fint som jeg ville ha det til. Min daværende fastlege sykemeldte meg, ga meg et skjema og utifra svaralternativene mine, ble jeg "kåret" til en helt klar selvmordskandidat. Akkurat som min mor, altså, så det er ikke kun utseendet som gjør oss like. Tipsene fastlegen min kunne komme med, var å sette meg på "Lykkepillen" og samtidig kanskje gå ned litt i vekt. Fint å påpeke for en person som planlegger å hoppe foran flytoget for å få ting fort overstått at hun i tillegg er litt feit, og at det mest sannsynligvis ville tatt litt tid før hun døde. Heldigvis kan man bytte fastlege to ganger pr. kalenderår. 

Sosial angst gjør det ikke enklere for en som helst vil dø. Jeg tar meg selv i å sitte foran maskinen og se på bilder av venner, medstudenter og tidligere bekjente kose seg på fest. For meg er det å gå på en sosial happening som å hoppe i Holmenkollen. Det må planlegges i god tid, forberedes, alle sikkerhetsrutinene må gjennomgåes  til punkt og prikke og støtteapparatet må være tilgjengelig i tilfellet noe skulle gå fryktelig galt. Jeg går ikke på noen lykkepille, for jeg har en mor som er ekspert på hvordan de funker og ødelegger deg. Livet skal ikke alltid være perfekt, top notch. Jeg vil ikke ende opp som en likegyldig fregnetjukkas, men hvor sterkt skal jeg føle på hvor jævlig det er til enhver tid? Kan ikke noen ta over litt av samvittigheten og redelsen for å plutselig stå alene?

Innimellom mister jeg lysten på å leve. Jeg fikk aldri noen hjelp til sortere tankene, jeg fikk kun høre at jeg var så sterk psykisk at dette kom jeg over. Men grunnen til at jeg måtte være det, er fordi det ikke var noen rundt meg som var det og jeg vil virkelig ikke miste de jeg er glad i. Det hjalp å finne kjærligheten i Henrik, å være singel gjør det ikke enklere for en med hat for seg selv. Samtidig - han skal få slippe å høre på alt jeg har i hodet mitt til enhver tid, han skal få slippe å oppleve alt det oppsparte sinnet som ligger i en klump i hjertet daglig. Jeg har lært meg å ikke styre de negative tankene mine mot mennesker som ikke fortjener det. I bunn og grunn er det kun én person som fortjener å få passet sitt påskrevet. Dessverre eier ikke denne personen selvinnsikt og nekter på at hun har gjort noe galt. Det er noe dette landet ikke forstår: det er barna til de psykisk syke som trenger mest hjelp i lengden. Det er vi som må se forbildene våre svinne hen og overta rollen som overhode når vi såvidt vet hva ordet betyr. Enda jeg har planlagt flere selvmord, grått meg i søvn flere netter enn jeg kan huske og slitt meg selv ut med negative tanker, har jeg aldri fått en diagnose. Jeg er bare Stephaniè gjennom en tøff periode. Jeg vet ikke engang om en diagnose ville gjort det noe lettere for meg, men kanskje de rundt meg som ikke forstår hvorfor jeg er helt "HEI, HURRA!" hadde sluttet å utestenge meg. Selv om man ikke alltid orker å være med på alkoholholdige utskeielser, venninnekvelder og middager, så teller det mer å faktisk bli spurt. Da er sjansen større for at jeg kan bli stolt av meg selv for at jeg én gang faktisk klarer å si ja og blir med på festlighetene. 

Dagene er bedre nå. Selv om jeg er demotivert, lei, redd for å være meg selv fullt og helt siden det er flere som ikke setter pris på det, så er det den samme viljen som har holdt meg igjen fra døden som dukker opp de gangene de altfor mørkene tankene melder seg: alt ordner seg til slutt. Og ordner det seg ikke, så er det heller ikke slutten.  

Dette er ikke en klagepost. Tvert imot. Jeg klarer meg veldig fint og bakgrunnen min er ikke noe jeg skylder på dersom ting skulle gå til helvette. Dette innlegget er mer en forklaring på hvorfor jeg er som jeg er, mest for min egen skyld, men kanskje også for de som ikke har vært en del av norsk helsevesen og norsk psykiatri. Det er ikke synd på meg, jeg er heldig som fortsatt innehar kvaliteter som sympati, empati og selvinnsikt til tross for at mange rundt meg har gitt meg grunn til å gi det hele opp. Jeg er en klump av følelser. Jeg er ekte.

 

Jeg er fryktelig dårlig på å oppdatere, men jeg skriver så mye ellers både på skolen, SMS og jeg tenker i tekst hele tiden. Kanskje, istedenfor å spare opp alle tanker, irritasjoner, gleder og begivenheter,
kan jeg kaste de ut her.

Det er jo ingen som leser uansett, så i bunn og grunn kan ingen ta meg for teite tekster, noe som er ganske ålreit. Noe av det verste som finnes, er når folk absolutt MÅ påpeke at du har tatt feil (og siden jeg aldri gjør det, så syns jeg det er nyttesløst å i det hele tatt prøve seg) eller vært for rask på tastaturet.

Like irriterende som når den personen du ikke liker noe særlig fra før, spør deg om du er trøtt til tross for at du føler deg skikkelig opplagt og fin. Folk, ass.

Plutselig kom irritasjonen tilbake, merket jeg. Deilig! Trodde nesten jeg skulle skrive 3 avsnitt
om hvor fint jeg har det om dagen, men det ville blitt tørt å lese om, men jeg nevner allikevel i fleng: skoleoppgaver, trening, oppstart av eget firma, intens rydding i heimen til enhver tid (mamma - at du orka!), katt som maser som et uvær og absolutt skal kose til tross for at den burde få navnet "ånden som går", altfor liten tid til sosialt samvære og generell samkvem med han jeg har lyst til å ha det med. Hvis du var usikker på hvem jeg mente nå, så er det fortsatt snakk om Henrik.

Jo. Også har jeg fått meg peis, da.

 



Trine Grung klaget 1. januar over at alle tv-kanalene oppsummerte året som hadde gått.
Jeg derimot, elsker det. Med kortidshukommelse ute av denne verden (sett bort ifra når det kommer til telefonnumre, hva Henrik har sagt til meg i en diskusjon over noe merkelig tema eller oversikt over når mamma lover meg ryggmassasje) er det fint at noen forer meg opp som en gås på hva som skjedde opp gjennom de 365 dagene jeg selv ikke hadde oversikt.

Jeg har blitt inspirert. Til tross for at ikke livet mitt trenger nyhetsdekning eller pressedekning av VG/Dagbladet, så er det faktisk noen (mamma) som er interessert i å få repetert hva som skjedde med meg, Stephaniè Jade-Mariè Piasdottir Kjærstad, i 2010. Heldigvis for henne, har jeg vært flink til å ta bilder med min kjære iPhone.

Kavalkaden kunne selvfølgelig ha startet når alle andre årskavalkader starter, nemlig i januar,
men siden en idiot på Andys Pub (et sted ved Stortinget man aldri går på med mindre man desperat trenger et ligg, noe jeg ikke engang fikk den lørdagen, noe som sier litt om meg)  
i april bestemte seg for å stjele telefonen min som da allerede hadde overlevd en tur i det
flotte skoletoalettet. Så. Siden jeg ikke erindrer noe særlig om hva som hendte meg i løpet av
årets 3-4 første måneder, begynner jeg dermed min årskavalkade i:

MAI 2010

Ja. Da var det 17. mai med god mat hos kollektivet til Camilla. Nå bor ikke Camille lenger i kollektiv, bare så det er sagt. Husker at forelesningen dagen etter var veldig godt mottatt etter inntak av 3 champagneflasker og nasjonalsangsynging all night long (all night, all night).

Må heller ikke glemme tidenes lengste og mest selvmordsutløsende forelesning om et tema jeg faktisk trodde skulle bli spennende. Temaet var "soseoraster", mens gjesteforeleseren havnet under beskrivelsen "glad jeg ikke har et noen form for rep eller takbjelker i nærheten". Jeg ser på meg selv som en tålmodig person som kan bli engasjert i mye forskjellig, men tilogmed jeg innså at jeg hadde en grense.

Roet ned nervene på Ekebergrestauranten. Elendig service og i tillegg måtte vi alle flytte oss foran en storskjerm for å se på fransk film fra 40-tallet. Hadde sikkert vært bedre hvis jeg ikke hadde nerver opp til den 4. av dobbelthakene mine, så kanskje jeg prøver igjen til sommeren. Utsikten var det hvertfall ingenting å klage på.

JUNI 2010:

Eksamen som gikk til helvette. Dagen før innlevering sa maskinen "Adjø!" og der satt jeg, kl. 20.30 med 15 av 85 sider. Om ingen av mine flotte medstudenter hadde sett meg gråte før (sjansen er liten for akkurat det), så fikk de hvertfall muligheten nå. Det løste seg heldigvis, og takket være printehjelp og støtte fra de fine menneskene jeg er så heldig å studere sammen med, fikk jeg levert. Til tross for at skolens IT-sjef prøvde seg med replikken "Jada, men det er jo litt som å miste trikken når man skal levere, daaa...". Nei, det er det ikke. Hei, B+!

Bildet illustrerer forresten hvorfor samtlige av studentene slet litt med forstoppelse
noen dager ut i eksamen.

Så møtte jeg Henrik 10. juni. Han kan du lese mer om (mamma) i et innlegg lenger ned på siden. Utrolig nok er vi fortsatt sammen, og det er jeg veldig fornøyd med. Absolutt et av årets høydepunkt! Eller, hva er det jeg sier. Det er mitt livs høydepunkt så langt.
Bortsett fra da jeg fikk brev fra kongen som 11-åring.

Fikk meg jobb som grafiker på markedsavdelingen til Rema 1000.
Her var det massasjestoler, kreps til lunsj, gratis is og godt betalt.

Juli og august gikk egentlig i det samme som juni. Kjærlighet, venner som klagde på at du aldri mer hadde tid til dem (bli forelsket selv, så skjønner dere), jobb, to katter som kranglet i heimen som resulterte til at den ene måtte gies bort og overraskende mye god mat. Begrepet "kjærlighetsvekt" ble plutselig mer kjent for meg.

Men noe må jo nevnes: Jeanette Bråten, min gale venninne, fikk Dennis André i august og kusine Aimè fikk Maxmilliam Leander på samme tid. Babyer er kule.

SEPTEMBER 2010:

Siste år på Norges Kreative Fagskole startet, og jeg fikk høyt blodtrykk i samma slengen.
Endte opp med blodtrykksmåler og masse ledninger. Gøy å kjøre kollektivtrafikk med en pipende maskin. Takk og lov for at jeg i noen tilfeller faktisk er hvit.

Så havnet min mors forlovede i en motorsykkelulykke og ting fikk et lite annet perspektiv. Det gikk heldigvis bra denne gangen og han er den samme igjen. Staere mannfolk skal du leite lenge etter! På samme tidspunkt ødela Henrik ankelen og septembermåned kan med andre ord nesten kalles "beinmåneden".

OKTOBER 2010:

Høsten kom som den alltid gjør, og jeg var for det meste på skolen, på bussen eller på Skedsmokorset for å slave/være snill med min bedre, skadde halvdel. Det var rett og slett for mye å gjøre til at jeg kunne få mine berømte mørkedepresjoner.

Jeg var også gjennom en gastroskopi (kamera som føres ned i halsen og bort til tolvfingertarmen. MENS man ligger i fosterstilling med hodet ned mot knærne) og jeg har enkelt og greit smakt på min egen tarm. Slangen er 1,5 meter lang og like bred som en pølse. Noe legen skulle prøve å berolige meg med: "Det er nesten som å spise en pølse!". Vel. Greit jeg er gladtjukk, men jeg svelger da for pokker meg ikke pølsa HEL. Det skal også nevnes at legen, som jeg betalte 2200,- for, ikke vasket kameraet godt nok første gang han kvelte meg levende, så han måtte gjøre det enda en gang. ALDRI MER.

Samtidig kan jeg gå inn i et 2011 uten halsbrann. Hurra for det.

Jeg var over gjennomsnittet kulturell og prøvde ut flere av hovedstadens museer og finurlige muligheter. Her tar jeg meg en velfortjent kunstpause i en haug av rosa baller.

Ellers ble min kjære mor 44, Camilla 23 og jeg var på Hard Rock Café på en lørdag. Vilt.

NOVEMBER 2010:

Gikk over fra Telenor til Tele2.

Byråuke på skolen. Vant absolutt ingenting, men har kommet over det nå. Spesielt siden jeg var byråleder og ikke jobbet med noen av prosjektene. Men fortsatt. Hrmf. Men noe jeg vant, var kvisekampen.

23-årsdagen kom som alltid overraskende på meg. Temaet var bokstaven "S" og tidligere arbeidskollega, Glenn, var meg. Enkelt og greit.

DESEMBER 2010:

EKSAMEN. Skulle jeg klare å gjenta katastrofen fra forrige semester tidligere i år? Denne gangen klarte jeg hvertfall å skaffe meg alle nødvendige programmer og kunne sitte hjemme med mitt.
Noe som var ganske greit, når jeg til stadighet så hvor mange facerapes som dukket opp hos de som valgte å sitte på skolen. Ingen grining, kun koselig stemning med levende lys, seine kvelder, klementiner og besøk av mennesker innimellom. Litt lufting måtte til.

Ellers så ble julaften feiret med brask og bram.
Gavene var mange, tilogmed ting jeg har ønsket meg. Som denne:

Jeg vet den er ment for barn mellom 2-11 år, men jeg liker å tro at man fortsatt ikke er voksen før man innrømmer at man er barnsli...- whatever. Bambi er fin!

Og hadde jeg ikke fått den, hadde jeg nok endt opp med å gjøre som denne hunden:

Sånn! Da var mitt innholdsrike år over for denne gang. Jeg har ikke spesielt tro på at 2011 vil bli fylt med massevis av overraskelser eller store forandringer, men jeg skal ikke klage så lenge jeg får beholdt alle de jeg er glad i, blir ferdig med studiet jeg er så glad i og kanskje blir penere og tynnere og bedre kjæreste og flink i alt.

Det skal ikke mye til for å glede. Gi meg et rom fylt til randen av rosa baller og både teite folk, eksamensstress, hodevondt og "æsjjegerstygg"-vondt blir borte. Hvertfall for et kvarter.

Til deg som søker denne type underholdning: besøk Astrup Fearnley-museet. Resten av utstillingen inneholder nylonstrømper med isoporkuler og en naken mann som smører seg med ketchup. Kunst er sært og jeg skal på langt nær innrømme at jeg forstår noe av det, men noe har kunstneren skjønt. Folk trenger litt ballemoro i hverdagen.

Og ja, vi snakker fortsatt om plastikkballer.

Det føles kanskje litt rart å skrive en tekst til deg her inne, på noe så offentlig og åpent som en blogg, men det er ingenting jeg føler jeg trenger å skjule, så hvorfor ikke.

I dag har du bursdag. Noe som ikke jeg lenger tar for gitt. For litt over fire år siden prøvde du å ta livet ditt, og hadde ikke du vært så heldig som du var i alt det tragiske, er sjansene store for at du ikke hadde vært den jeg hadde hatt sendt melding til først de gangene jeg var stolt eller frustrert over noe. Selv i dag sliter jeg med å komme på hvem andre som kunne tatt over den plassen, men jeg har ikke kommet frem til noen andre. Det gjør meg glad. Veldig glad. Vi har vært gjennom så mye som ingen av oss har fortjent.

Det er dager hvor jeg vurderer å gi opp fordi jeg føler hele verden er imot meg. At jeg ikke gjør noe riktig og at folk hadde hatt det best uten min tilstedeværelse. Av merkelige grunner jeg ikke helt forstår, så er det alltid de dagene du sender meg akkurat den meldingen jeg trenger for å holde hodet over vannet, eller ringer for å fortelle meg hvor stolt du er av meg. Jeg har sluttet å tro på at det er flaks, innerst inne vet jeg at vi har en ting. En greie. Som vi alltid har hatt og alltid kommer til å ha. Vanskelig å forklare for de som ikke vet alt eller som har vært tilstede i de mange situasjonene hvor det har vært oss to mot en eller flere dårlige mennesker. Oss to mot resten av verden.

Du har vært raus når det kommer til valg av dårlige menn. Jeg har ofte tatt på meg ansvaret for å være min mors egen mor og samtidig har jeg lært meg å ikke si unnskyld når jeg ikke har gjort noe galt, kun for å slippe unna bråk. Jeg har sittet alene på Diakonhjemmet sykehus og skrevet under papirer en 18-åring aldri bør skrive under, jeg har tatt avgjørelsen om du skal pumpes eller ikke, jeg har bestått svenneprøven med glans til tross for at du, den eneste jeg har, valgte å nesten bli borte fra meg.  Jeg har sittet i utallige avhør for å få voldsalarm mot din voldelige eksmann, og jeg har sluttet å se på familien min som storveis. I fem år har jeg grått og stilt utallige ultimatum for å få deg unna det verste mennesket på jord og til slutt gikk det heldigvis.

Du har gjort meg svak. Du har gjort meg sterk. Jeg sliter med å stole på mennesker etter alt vi har vært gjennom sammen, samtidig som jeg så gjerne vil. Det har vært mange vonde år, og det som for "vanlige" mennesker kalles ungdomstid, er noe jeg aldri har hatt. Bekymring har gjort meg utslitt, til tider et nervevrak. Jeg vil ikke miste kontroll. Jeg vil ikke miste deg. Og den viljen vil jeg mye heller ha, enn historier om flatfyll, bot for å urinere offentlig og  kanskje også ha et større nettverk enn det jeg har i dag. Man må velge. Og jeg har valgt deg. Hele tiden.

De som ikke vil deg noe godt henvender seg titt og ofte til meg for å få meg til å innse det de mener er riktig. De tror jeg er lett å overtale fordi du har skuffet og såret meg så hardt tidligere. At de orker å bruke energien sin på det. Du er en av de sterkeste jeg vet om og etter noen år med både sinne og frustrasjon, er jeg glad det som skjedde virkelig skjedde. Det var meningen at du skulle ta en pilleoverdose. For etter den ble du deg selv igjen. Du innså ting andre mennesker hadde holdt deg borte fra. Jeg fikk tilbake hun som alltid beskytter meg, tror på meg og holder meg når ting går trått. Helt uaktuelt er det. Uaktuelt og uakseptabelt å gi deg opp.

Jeg ser ofte på meg selv og synes synd på alt jeg har vært igjennom. Ofte vurderer jeg å hoppe foran noe, ut fra noe og ende det hele der og da. Men så er det det da. Du har vært på kanten av stupet hele livet. Og du er her fortsatt. Det er fortsatt oss to mot verden innimellom. Men nå skremmer det meg ikke like mye lenger. For vi er tross alt TO.

Hadde det ikke vært for deg, hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Noen dager må jeg stoppe opp livet mitt for å smile. Det høres ut som en forbannet klisjé, men det er grunn til at de har blitt til i første omgang. Jeg får faktisk til ting. Jeg fungerer. Og det er takket være deg. Du har lært meg å tilgi. Du har vist meg livets skyggesider, men alltid vist meg hvor viktig kjærlighet er for å komme seg ut av dem. Det er med stolthet jeg sier at du er min mamma. Du kan være så deprimert du bare vil - jeg applauderer deg allikevel. Få ville ha klart oppgaven det er å leve med ditt utgangspunkt og en liten knekk skal ikke få ødelegge den stoltheten du fortjener å ha.

Du har vært verdens beste mor i snart 23 år og jeg elsker deg mer enn jeg kan forklare, vise visuelt eller skrike. Glem alt det vonde, det er bedre tider i vente. Gratulerer med dagen, den flotteste 44-åringen jeg vet om.